Bâgarahorrinjs âria af Arne Ipsen.

Enj lidinj by som Hâsle kajn du fara rast igjennem. Mæn gå småt gjennem di krågue gâdarna me di små, nætte huzen å awlsbrøggen, di gamle bonagårana i bindinjsværk, å få en snak me ællre mænjesker om gamle dâ. Så kanj du oplæva majed forsjellijt, æjle enjhijlu, som min bæstemoer sâ.

Dænj vardensberømda operasongarinj Vilhelm Herold ble fødder i Hâsle i attanhunredefæmåtrøs. Bøijn hadde dænjgonging pånå ettuzen injbyggjara, i dâ e dær to – tretuzen. Hær så Vilhelm Herold sine fosta kulisser, når hanj staggrada astâ, fost i sina forællras bâgaragår ver hovedgâdan, senare runjenom i gâdarna i bøinj. Di mænjesken å folkatyparna, som hanj tråf i sin bællatid, lâ hanj nøje markje te, å flera å dom brøgte hanj senere i sina roller på teâtred.

Vilhelm Herold kom te å glæ utrolija monga mænjesker me sin optrædan å sin dajlija song. Bådde hærjimma å uda i varden. Å hanj ælskada sin fødeby, tâu en svinka jimm te Hâsle leså ota hanj kunje komma astâ me’d.

På dænj mådan ble Vilhelm Herolds liv som et eventyr. Hanj ble fødder i et lidet huz, dær lå i Slajtarastræde imæl Sânlykjegâde å Præstagâda. Detta sjedde om mârninj sønda dænj nøttende mars attanhunredefæmåtrøs, å bøijn fikj nyhedinj på en plaséli måda. Enj å Vilhelms brøra, enj horraknadrinj på sju – åta år, løw ded lijla stykjed frå familjans huz op ad bakkanj te awlsbrøgged Lijla Hâslegår læje forinj skolan for å få milkaspanj opfyjlder. Awlsbrøggarinj, som hed Chrisjan Dam, sto på gårsplâzinj å tâu imod inj.

”Du hâr så strænjt å ser så glâr ud”, sâ awlsbrøggarinj, ”va hâr dær sjet?”

”Vi hâr fåd grisa i nat”, svâre horrinj.

”Nâ, monga?”

”Tâl”

”Ho, ded va en årdenli håven. Fikj soen varkjelij tâl grisa?”

”Naj gonn”, sâ horrinj, ”soen fikj mænn æjluva, å moer fikj enj, dæmme!”

I bâgaragårinj.

Dænj lijla nyfødda, som allså ble kalder enj gris, fikj nauned Vilhelm Christoffer Herold. Et pâr år ætte kjøvte hans fâr nâbohuzed, som va enj stor bâgaragår. Vilhelm vâuste op mæl monga søskjen,di va mæst ti bælla, sad ed va ju enj gaddelier krødda. Å så va dær bâgarasvænna å pajer desforudan.

Vær dâ va dær et leben i gårinj. Inja i bâgeried baksada svænnana me dajblokkana, som ble skorrna i monga bidda, å smiddna i bâgarauninj. Ætte bâgninjen ble brøn borred ud te brøudsalged æjle læssada på hæstevâuninj. Pajerna fajde gårsplâzinj æjle løvv runt me kjiter (som spanja kaldes forra.) Å Heroldsa bælla løvv å læjde mæl ben på folk.

Pårtinj ud te gâdan ble âunad ustandseli, folk skujle ju hâ dorra dâlija brø, å di kunje di kjøvva i ded lijla brøudsalged ud te gâdan. Ajle lâ markje te en umanerlia stor songglæ i bâgaragårinj. Når Vilhelms fâr æltada daj, song hanj ud å ded âvna vinjued, sad ed kunje høres lânt ner ad gâdan. Å Vilhelms moer sâ enjgong, mæns en å pajerna sto âuer vaskebaljan å song: ”Dænj pibelinj, som sjynger te sit arbaj, e dænj bæsta, for ded e lysten a dær driver varked!”

Madam Margreta Herold va en liden vims, æjle benømmen, konna. Hon hadde vad gjeft forra, me enj møllara, men hanj dø. Så ble hon gjeft me bâgara Julius Herold. Hanj va enj pener manj me mijla iven å et vælplajad hâgesjæggj.

Mæn folk hadde strænjt, dænjgonginj ded unga pâred skujle gjefta dom. Dær va enj, dær sâ: ”Va vil møllaraænkjan me dænj fattija bâgarinj? Ded enesta, hanj ajer, e enj rokkestol, enj gitar å enj rékomm!” mæn hanj ajde âu nâd, som inj inte kanj kjøva for pænja: Et mijlt å got sinj.

Dæsse to mænjesken hadde majed å sjødda å se te i værdânj. Å madam Herold, ded lijla mænjesked, va dænj, som bådde sto fost op om mârninj å lâ saj sijst om awtaninj.

Vælbjærada ble Herolds allri. Mæn di kunje skava glæ omkrænj saj. Herold me sin song å madammen når hon ættegjore folks snak å lader å bevægelser. Dær va lid skuespillera i hænje, mæn hon snakte inte om skuespilleri, naj, ded mende hon va seddan nâd hal syndijt nâd.

Mæn om awtaninj ble dær songed te dænj stora gujlmedaljan te Herolds. Når bâgara Herold kom inj i stâuan, så sâ hanj ota: ”Komm hær bælla, la vos sjynga!”

Vilhelms storasyster Egedie satte saj ver klavered å song for. Så song familjan tre – å firastæmmijt. Pena awtansonga som ”Fred hviler over land og by” å ”Når solen ganger til hvile”, å ævent dæsse to songana song Vilhelm senare inj på grammafonplâda.

Songinj i stâuan lød så dajlijt, sa konner frå bøijn liste dom inj å sod i krågana å lydes. Vilhelm skâlada te konnerna å bemarkte, a di ota fæjlde enj tåra. Hanj mende, a ded va storasyster Egedies sjyjl. For hon hadde en ævna te å kunja sjynga, så folk fikje tåra i iven. Vilhelm forgatte allri di gamle konnerna.

Oplævelser i værdânj.

Då Vilhelm va bled lid storre, måtte hanj tijlia op om mârninj. Ver fira – hal – fæmtiden skujle hanj ner te haun å hænta sijl te familjan, dæmme! Enj hel fjærinj sijl (cirka trehundrede) skujle dær te, for ættesom Herolds hadde bâgarasvennana å pajerna på kost, så va dær te dâlijt sajstan, syttan mænjesker omkring middesbored. Dær skujle allså majed te, sa korrinj kunje gott ble lid haltunger, å Vilhelm va mænn enj lidinj, klener knævær.

Vilhelm løvv ad Storegâda mod nor, frambi dænj gamla kjøvmanjsgårinj, som storkjøvmanj, kongelij agænt Peter Munch ajde. Dær va svårt âueralt i huzed, å tyst på gårsplâzinj. Då Vilhelm va nå’d te torred, så hanj, a dær va lys âueralt i Skovgårinj, som lå ævent dær, vår vi i dâ hâr Superbrøgsen. På gårsplâzinj på Skovgårinj gjikje folken me klaprendes træsko å bâr på milkaspanja. Kjørna skujle ju molkes. Å tro maj om ni vil æjle aj: Skovgårinj ble ajt udå kjøvmanj, kongelij agænt Munch.

Âuerfor Skovgårinj lå ded gamla rådhuzed, som va ti år ællre enj som Vilhelm, allse frå attenhunredeåfæmhaltrøs.

Et lidet stykje længere framma ad Storegâda drajde Vilhelm te vænstre å løvv ner ad dænj brânta Strângâdan, som hedder Toldbogâda i dâ. Så kom hanj ræt ner på haun, å dær va ârtijt å varra tijlia om mârninj, âu sælom a ded kunje varra så halkâlt, a hanj høddrada. Dær sjedde så majed på haun. Fiskarna bredde dorra garn, æjle manjsa, ud, å konnerna plokde sijlen idå, mens di snakkte å tadrada.

Hâsle haun va’nte hal så stor som i dâ, vår dænj hâr sæks bassænger. I Vilhelms bællatid vad ær mænn et ynka kâr, å fiskaraflådan va vel bâra på en hal snes båda. Å så kom dær svenska fiskarafârtoj, som lå å vaggada me lasten fujl å glinsendes sijl. Vilhelm syntes, a di svenske bådana lijnada på små vikingasjev.

I attanhunredeåtohalfjærs, når Vilhelm va sju år, oplæwde hâslebona en stormflod. Hanj skolde hawed inj âuer haun, sa fiskarabådana drev vaggendes runt på vanned, å di små træboderna longs kajen rev saj løza å flød fram å tebâga me strømminj.

På vænj jimm frå haun lâ Vilhelm markje te, a nu vad ær larm å styj i Skovgårinj. Enj tjænestedrænj kom trækkjenes me enj flok kjør, som skujle på græz i byvonginj udan for bøijn. Å flokka frå di annre awlsbrøggen folde ætte. Nonna å krajturn kunje inte hojla saj, sa di slåp klatta på gâdarana. Ded fortælles, a enj manj enjgong gjik ud å ståk enj drænj enj sjillinj æjle to for a hanj skujle gå te dænj mosatta sijan å gâdan, så kunje kjørna slæppa klatta foran gjenbohuzed i stâinj for!

Bådde krajtur å mænjesker fikj smøja saj gjennem di krågue gâdarna. Mæn s’an hadde bøijn nu enjgong ble’d i sin udformninj, for ded a gårana me di longe længarna lå på krys å tvars. Ded sajes, a dær enjgong va mer enj tjive awlsbrøg i Hâsle by.

I kjøvmanjsgårinj va boteksdørn âunad, dær strålada lys frå vinjuen, å inja i gårinj ble dær trilad tønjer hæn âuer bryggjan. Kårt forrinj bâgaragårinj svingde bøijns trommeslår ud frå en sijegâda. Trommeslårinj hed Randers Koffed, å hanj bâr en flot uniform me hojer soldâtarahat, for hanj hadde vad tambur i attanhunredefireåtrøs – krijen, dæmmeså! Hanj bode i et huz i Væstergâda, som fikj nauned ”Trommeslårahuzed”. Randers Koffed slo hårt i tromman å râfte bâgætte besjer om lassaviz å sijl på haun, å om møde i et menijhedshuz i awtan.

Vilhelm motte spo saj jimm me fiskeried. For fost skujle hanj stå å bâga tvebakka, æjle klæwa, som inj sâ, å bâgætte skujle hanj i skolan. På vaj te skolan passerde Vilhelm Lijla Hâslegår, å Chrisjan Dam sto på gårsplâzinj å nikkada te hannem. Gårinjs forrija ajera va Dams svijerfâr, Søren Høeg. Hanj va Borrinjholms fosta kantoffelawlara, å hanj hadde som belønninj fåd et flot sølbæger å ded kongelija danska selskawad for lannbrøg. Så familjan på Lijla Hâslegår va såklârt færma å dorres ajendom, kanjtro.

Hâsles borjerskola lå samma stâ som nu, allså læje foran kjærkan. I Vilhelms bællatid va skolan mænn et ynka røkalkad huz. Hanj va glâr ver å gå i skolan, å ded sjyjldes nok mæst fostalærarinj. Siersted hed hanj, å inte nok me a hanj va enj goer unjevisara, hanj injtresserde saj âu for bøijn å samfunjed, å dærfor va hanj åholder i Hâsle.

Siersted va gjevaldia forretagsommer. Hanj va me te å starta kollavark, å ded va âu hannem dær anlâ Hâsle lystskâu. Dærfor e dær enj minjesten me Siersteds bysta uda i skâuinj.

Vilhelm hadde læt ver å nømma lajsan, å svâre got for saj. Dær sod et got hâud på dænj lijla fyrinj. Å for ræsten så va hanj vidhårad, så kommerâtarna kalde inj ”Vidhâud”.

Når Vilhelm kom jimm frå skolan, tråf hanj allti enj stor trop mænjesker i bâgaragårinj. Mæn hanj lâ særlijt markje te enj gammajl runjryggjader manj frå Rønna. Ded va ”Sjikkelija Bech”, som komm iblann, me relligiøsa skrifter. Hanj så så mijlt på bællana å klappada dom på hâud me sin gjigtkrågua hånn. Monga år senere, når Vilhelm va me i operaen ”Evangeliemanden”, brøgte hanj dænja Bechinj, som forbillede.

Fritid hadde Vilhelm å hans søskjen inter æt majed å. Mæn di fikj lival ed grân tid å læja, å bællana i Hâsle hadde dajlija tumleplâzer bådde nor å syd for bøijn. Norruda va lanskawed Brobækjinj me kjælkebakka, platoer, enj serlendes bækj, tæt krat, vår inj kunje gjemma saj å lava huler, å enj massa hunjatjajs, som heder vild kørvel på rijsdansk. Hunjatjajsinj kunje bællana sjæra rør å te fløjter, når di hadde lavad riller i dom. Lannskawed finjes inte mera, i dâ snoer serpentinervænj saj på dænja stâinj.

Sønderuda va dær ed grân skâu å æjlans monga klitter dannad å flojesân. Ded va hær uda på ”Sânflogten” a fostalærara Siersted senere anlâ Hâsle Lystskâu.

På jylatræsrâw.

Bâgara Herolds va gosinjada å gjemijla. Når di hadde slajtad gris, ble bællana sænt i bøinj me slajtemâd te fattia mænjesker, å di gâ majed anjed væk âu. På dænj mådan bler inj ju inte vælhavendes, å då Herolds enjgong skujle fejra jyl, ætte a familjan hadde sodded å flættad jylajarter å mâlad gujlfarva på valnødder, så viste’d saj, dær inte va rå te å kjøva jylatræ!

Va skujle di nu gjorra? Vilhelm å enj å hans brøra ståk hâuden sammen å ble enija om, a di skujle lista dom ud i skâuinj om awtaninj å tâ dom et træ. Om awtaninj gjikje di så ud i dænj svårta skâuinj. Ded va ju i åreds morkjesta månad, sa ded va mæst råganat.

Horrana så saj got omkrænj, å så hijte di dom et pent, halstårt grânetræ. Vilhelm gjik runt om træd å sâ: ”Dær ska mit jylajarta hænja, å dær ska vi hâ valnødderna!”

”Ja, Ja”, sâ broerinj utålmodijt,”la vos nu komma igong!”

Vilhelm tâu sin lommekniv fram å åmarkte, vår dær skujle hugges. Broerinj svong ojsan, å snârt hadde hanj træd fæjlad. Horrana lâ’d på kjælkanj, å så kunje di begje dom jimmætte.

Mæn pluselij sto dær enj stor, svårter kar foran dom. Ded va skâufâudinj. Hanj så barsker ud, æjle jimsker, som dorra moer brøgte å saj. Horrana ble så bonge, sa di slop bådde træd å kjælkainj, å benada jimmætte, leså arrijt di kunje.

Di va dygtij pustfujla, då di nåde jimm te bâgaragårinj å toflada inj. Å di va tæmmelij beklæmda ver’ed, for ded va ju nâd grusomt nâd, di hadde rodad dom op idi. Rent tjiveri, va’d ju! Vilhelm å broerinj gjemde saj i en å stâuerna, å di fo’r sammen å darrada âuer hela kroppinj, då di høre a pårtinj gijk. Di tore foje kjikka ud å vinjued, mæn di va ju lival nysgjærrua. Mon ded va polletied a dær kom?

Naj, ded va dænj svarta karinj frå skâuinj. Hanj kom trækkjendes me jylatræd på Heroldsa kjælka. Å vil ni tro: Skâufâudinj va mijler om næsan, å hanj forærde træd te Herolds! Hanj forsto got, a folk kunje hâ bârt om pænja om jyl.

Glâ ble di to horrana, å hela familjan Herold me. Nu kunje di hænja jarter å sâger på træd å fejra enj goer jylaawtan. Ætte kløpfiskinj å risengrødinj ble dær nok songed enjhijlu mera te Herolds dænj awtaninj, kanjtro!

Vilhelm på brødtur.

Vilhelm motte ble bâgara lesom sin fâr. Dær va’nte rå te å la inj studera, sæl om hanj hadde ævnarna å monga syntes a hanj skujle læza videre. Herolds hadde engong besøj âuerfrå å en fin dama, som di va i slajt me. En Vallødama, som hadde vad nâd ver ded kongelija hoffed, ætte va inj sâ. Dænja daman ble så betâd å Vilhelms songstæmma å kvikka væsen, a hon ville hâ inj me âuer te Sjælland, så ville hon bekosta hans uddannelse.

Glâr ble bâgara Herold, mæn madammen sâ naj! Hon ønskte ded bæsta for ajle sina bælla, å enj å dom skujle inte trækjes fram foran di annre. Så Vilhelm va å ble bâgarahorra hos sin fâr!

Mæn fâr å søn hadde’d ârtelijt sammen, når di song tostæmmijt uda i bâgeried. Då Vilhelms stæmma gijk i âuergong, så sâ fârinj: ”La varra me å sjynga. Flojt!” hanj hadde nok en ânelse om, a hær va nâd, inj skujle varna om.

Enj gong om øggan kjøre Vilhelm me brøvâuninj, som ble trajter å enj hæst. Turn gjik gjennem fiskerlajerna Hællipær å Tajlkås å videre op gjennem bonalanned. Vilhelm kjænde vært et sving på vænj, hanj ælskada turn, å hanj song i vijlen sjy. Å hanj kjøre så tæt på gårana, a hanj kunje lâuta, va di skujle hâ te midda.

Om awtaninj nåde Vilhelm lânt om lænje dænj snoda vænj læje norr om Hâsle å me møllan foruda. Ota kom hanj forfrøssinj jimm, å hanj kunje varra kossinj i bådde fingra å fødder. Hadd’ed rajnad, så va hanj teme sabbuer âuer hela kroppinj. Mæn så sto hans moer i stâuan å pæjde på kakluninj. Hon hadde kågt videkålssoppa te hannem, å dænj sto i en gul krokka i kaklunsrommed. Videkålssoppa ble Vilhelms livret.

Enj finer manj kommer på besøj.

Enj dâ fikj bâgara Herold besøj udå Hâslrs byfâud, seddan kalde inj bormæsterinj dænjgonginj.

Gregersen hed hanj. Herold stusada ed grân, for byfâudinj ville snakka me ”Herr bagermester Herold”.

Ded va ju enj finer manj, dær va kommed, hanj sto så strâger i sit morkja tøj. Mæn Herold fornømde nu snârt, a ded inte va enj storajtuer hagga. Naj, byfâudinj va enj ræjtij flinker å væl manj. Herold rânkada ryggjinj, bø vælkomminj te gjæstinj å spore, om a dær va nâd hanj kunje stå te tjæneste me. Byfâudinj va âuerfrå, så hanj snakte såklârt tynt, æjle rijsdansk, som ded âu kajles:

”De har sådan en rask dreng.”

”Vem å dom?” Herold hadde ju flera å ded slawed.

”Ham der kører til mølle med hesten.”

”Nâ, Vilhelm. Va e dær me hannem?”

”Han er en opvakt fyr, og så synger han så godt. Det er synd for den dreng, at han skal gå her som bager. Jeg tror, han er skabt til noget andet.”

Herold værrada me hâud. Byfâudinj hadde sikkert ræt. Mæn enj fattijer bâgara hadde ju inte s’an rå te å la bællana studera. Ganske vist va enj å di ællste horrana skolelærera âuer på Sjælland, mæn hanj va udå madam Heroldsa fosta ægtenskav, å dær va jo kommed flera bælla te sijn hos Herolds, sa ded kunje inte ble!

”Lad drengen komme over til mig på kontoret”, sâ byfâudinj, ”så vil jeg se, hvad jeg kan gøre ud af ham.”

Samtâlan ænde nu me, a Vilhelm skujle varra skrivarahorra på byfâudakontored. Ded va en stor huzakâta, dær lå i Væstergâda. Dænj hadde kamtakkuer gâul rakt ud for Rådhuzgâda å hæstastajl lânt tebâga i havanj.

Hos byfâudinj.

Vilhelm skujle som yngsta manj møda som dænj fosta om mârninj, klokkan åta. Dærætte kom di ansatte i rækkefølge ætte dores rongfordelinj: Polletibetjæntinj, anra fujlmægtijinj, fosta fujlmægtijinj å te sist byfâudinj klokkan æjleva. Hanj kom allså te ded dær kajles dirrektørtid, men sjida varra me’d, hanj va enj flinker manj.

Frå sin skrivarapult i skrivarastâuan kunje Vilhelm inte la ble å læggja markje te di monga folkatyperna, som kom å hadde ærender på kontored: boninj, fiskarinj, hånvarkarinj å så videre. Fujlmægtijana unjeviste Vilhelm i forsjellijt forudan arbajed, for æksæmpel mattematik å literaturhistorja. Di hadde nok meninjen, a hanj skujle forbere saj å ble prokkerâtara, som enj sâgførara ble kalt forra.

Vilhelm tjænde 10 kroner om månadinj hos byfâudinj, å hanj va dænj enesta kontoristinj på Hâsleajninj. Ded va vist nâd dær gjore injtrykj på piblana. Monne inte? Vilhelm mende i ajle fajl, a piblana skâlada te’inj, når hanj gijk ad Storegâda.

Dær hadde sjet foranrinjer i Storegâda. I attanhunredeåfæmhalfjærs sålde kjøvmanj Munch Skovgårinj ver torred, å gårinj va ble’d omlavad te gjæstgjiveri. Senere ble’d te Hotæl Hâsle. Samma år sålde Munch kjøvmanjsgårinj, dær nu hed ”Grønbechs”.

Vilhelm hadde en go tid hos byfâudinj. Hanj lære ju majed forsjillijt, å når hanj hadde fri, så skrev hanj dækt om naturn å – ja, sælfølgelij forælskelse. Dænj granja naturn ver Hâsle kunje nok injspirera enj ungersvænn som Vilhelm Herold.

Vilhelm forlader Borrinjholm.

Då Vilhelm hadde vad hos byfâudinj et års tid, dø hans fâr. Å moer hadde inte rå te å hâ Vilhelm boendes jimma, for ded å hanj inte tjænde mera enj som hanj gjore. Hon va nu hæjler inte så glâ ver, a Vilhelm va kommed på byfâudakontored, for di banjada så fæslian dær, mende hon.

Men så va’d a enj ællre broer, som va fostalærara i Norrsjælland, tebød inj, a hanj kunje komma âuer te hannem å bo, mæns hanj forberedde saj te en uddannelse som lærara.

”Âja,” sâ madam Herold glâ, ”så kanj du âu sjynga i kjærkan om søndanj!”

Vilhelm smilde, men sâ injed. Hanj hadde vist anra plâner.

Når Vilhelm skujle tâ afsje me byfâudakontored, snæjde hanj saj te å rissa dænja tæksten på et å vinjusglâsen: Vilhelm Herold den 8. 1. 81 – 15. 4. 82.

Dænja lajsan kunje læzes på glâsed i monga år. Huzakâtan ble senere kallt ”Lojtnant Hjorts Går”, å bøinjs fosta tellefonsentrâl va en tid i bygninjen. Huzed brænde ner i nøttanhunredeniåtradve å ble bâgætte erstattad å to nya beboelseshuz.

Vilhelm kunje nu gott forlæja saj me å skujla ble skolelærara. Sa hanj sâ fârvæl te moer å reste âuer te sin broer, som bode ver Arresjø i Norrsjælland. Ætte et par år me læzeri hos broerinj kom Vilhelm inj på Jelling Semminârium.

Hær kom hanj snârt me i et songkor me unga semminârister. Kored âgada runt å song i jyska krâua for fæmåtjive øra bilætten, å awtanjsmâdinj fikje de hos skolelærarinj. Å di unge songarna hadde’d ræjtij ârtelijt. Ota sto di på Jellingahojana å song så hojt, a folk kom ud å dorra huz å lydes te di dajlije tonarna.

Vilhelm gjore saj âu bemarkad som enj vila gymnast. Hanj va smidijer, æjle lemydier, som hans moer sâ. Enjgong gjik hanj på stylter gjennem enj dam i Jelling. Ded ble gjort på væddemål, å Vilhelm vânt toåtjive wienerbrøssnajla. Dom åd hanj på forbausendes kårt tid. Inj sajer æjlans, a inj ska’nte gje bâgarabælla wienerbrø, mænd ed pasde allså inte på Vilhelm Herold!

Hanj hadde nok majed anjed i hâud enj som skolan. Dær lød mæst allti song ælje orgeltoner frå hans kammers, så dær va’nte majed tid te å læza på lajsan. Mæn Vilhelm tâu nu lival en nogenlunje læraraeksamen. Då enj kommerât gâlde te hannem: ”Du besto me et got!” ble hanj så glâr, sa hanj slo tre kraftspring mitt på gâdan.

Nu reste Vilhelm te Kjøvvenhaun. Dær va hanj ju tættere på Det Kongelija Teâter, som hanj ota kjikte lânt ætte. I Kjøvvenhaun va Vilhelm skolelærara, å hanj fikj privâtunjevisninj i bådde song å oplæsninj. For hanj ville varra æntan skuespillara æjle songara.

Skuespilleried kunje’d ble svært me, for Vilhelm hadde sin borrinjholmska aksang i språged. Mæn sjynga ded kunje hanj ju. Hanj hadde lid trøbbel me å komma fram. Nonna sâ, a hanj hadde for longa arma å for kårta ben. Seddan en framtoninj kunje di foje brøgga på en scena!

Vilhelm bler berømder.

Men ændelij: Flera år senare, ætte majed slid å draw, besto Vilhelm som operasongera. Å dænj tiende februâr attenhunredetrehalfæms fikj hanj en ustortelia flot diby i ”Faust” på Det Kongelija Teâter. Åvizarna flød âuer me ros å komplimanger te dænj nybâgta songkunstnarinj.

Sikkedan relijhed! Sâ Vilhelms moer jimma på Borrinjholm. Mæn glâ ble hon lival. Å madam Herold reste for fosta gong i sit liv te Kjøvvenhaun. I teâtred sod hon i parkætteds anra rækka å så sin søn på scenan. Å hon va såklârt vældijt færm åhannem.

Vilhelm kunje æggelij takka sina forællra for, va hanj va bleinj te. For hanj hadde arrad bådde sin fârsa songtalænt å sin moersa skuespilleratalænt. Hanj fikj ajle di store håvedrollerna på teâtred: Faust, Lohengrin, Aladdin, dænj charmerende dovendirikkinj Turridu i ” Cavalleria Rusticana” å monga anra.

Hanj ble udnævnder te kongelij kammersongara, å hanj tâu ud i varden å optrådte på di store scenerna. I Tyskland, Ængland, Itâlien, Amerika å monga anra lann.

Jimma i Danmark gâ Vilhelm konsærter i kjærker å konsærtsâla, vår hanj song bådde salmer å folkakjæra songa. På en måda fikj hans moer opfyjlad ønsked om, a hanj kom te å sjynga ”i kjærkan”. Å for ræsten så sâ Vilhelm enjgong, mæns hanj tænjte på enj broer, som va kordén: ”Min broer e kjærkesongara, jâ e mænn kammersongara”.

Ajle syntes, a Vilhelm Herold hadde en dajlij songstæmma. Inte kraftij, mæn klâr, blød å injerlij. Hanj ble enj poppulær songara lesom Stig Rossen å Kim Lârsen e`d i våra dâ. Å mâlarinj P.S. Krøyers blitajninj å Vilhelm som Turridu i knæbojser hâr hængt i glâs å ramma på væggjana i monga borrinjholmska jimm.

Enj januârdâ i nøttanhunredefæm gâ Vilhelm konsært i dænj stora hallinj på Kjøvvenhauns Rådhuz te fordel for friskolebællanas bespisninj. Hanj hadde ju vad kommuneskolelærara, så hans jarta bânkada for di fattie bællana. Kongahuzed va repræsentert ver konsærten, å monga betalde fæmdovvel billætpris. Ded ble en gjevaldi konsært, å dænj skafte monga tuzen kroner te glæ for bælla âuer hele Kjøvvenhaun.

Vilhelm va âu enj vila billedhuggara, så hanj hadde allså flera talænter. En å hans mæst kjænda figurer e en bysta, dær forrestæjler hans moer.

Barndomminjs by.

Då Vilhelm kom jimm te Borrinjholm, ætte a hanj fosta gong hadde vad å songed i London, trajte hans moer hannem te sija å spore: ”E du nu vardensberømder, min horra?”

Ja, kansje va hanj. Mæn Vilhelm ble nu allri for finer te å besøja sin fødeby å fødeø. Hanj bode ju fâst i Kjøvvenhaun, å hanj fikj konna å bæl å hadde nok å sjødda som songara. Mæn ota sâ hanj te vænner å kolleger, ja, hanj sa’d såklârt på rijsdansk, men tænjt’ed på borrinjholmsk: ”Mit jarta græder å lanjtan ætte borrinjholm. Jâ må jimm, bâra enj ynka dâ æjle to. Ja, unjsjyjl, mæn seddan hâr jâ’d me min kjæra fødeø!”

På Borrinjholmgjik hanj runt i Hâsle å Rønna å besøjde folk, som hanj kjænde. Så fikje di dom en passiâr om gamla dâ. Å når hanj va jimma hos moer, tråf hanj sina søskjen. Så va’d harlijt, når madam Herold, ded lila mænjesked, vimsada runt me kaffekanjan å sâ: ”Kom nu å få kaffe, bælla, ræjtij bønnekaffe!”

Dænj bemarkninjen fikj Vilhelm optâd på bånoptagara, som dænjgonginj hed en fonnograf.

Ded ærgrada Vilhelm, a familjan sålde bâgaragårinj, for ded a injinj å hans brøra ville varra bâgara. Gårinj kunje vad bled en stiftelse, enj râr stâ me stâuer for enlija ællre kvinjfolk, mende Vilhelm. Hanj hâuste ju di konnerna, dær kom å lydes te songinj i hans barndomsjimm.

”Manjana klârar saj nok”, sâ hanj, ”mæn di enlije konnerna, di sod ensomma i dorra stâuer. Å ded enesta, di hadde å se hæn te, va breved frå bællana i Amerika, som allri kom.”

Dænj nedersta delinj å bâgaragårinj blev revvet ner, å på plâsinj ble dær byjt en stor huzakâta, som i monga år va Hâsles tækniska skola. I dâ boer fritidsklubben ”Bia Lid” i huzed. Dænj æversta delinj hâr på en å huzeds gâula en minjeplâda me dænja tæksten: Kgl. Kammersanger Vilhelm Herolds fødested.

Vilhelm bevârde vænskaved me familjan på Lijla Hâslegår ver skolan. Ded va ju dær, hos Chrisjan Dam, hans broer hente milk, dænj dâinj Vilhelm hadde kommed te varden. Familjan, som nu hed Koffed, va musikâlsk å dyrkada mosæk å korsong. Då fruen på gårinj dø i sommarinj attanhunredeåhalfæms å skujle begravas frå Hâsle Kjærka, kom dænj kjænda songarinj Vilhelm Herold å song solo, sa stæmman fyjlde hela kjærkerommed.

På æversta rækkja i kjærkan sod dænj gamla awlsbrøggarinj Chrisjan Dam, for fruen på gårinj va hans døtter, å enesta bæl. Ded va’nte aftâlt, a Vilhelm skujle sjynga, ded va en âuerraskelse, sa ded va nâd dær gjore got på enj sorjelier dâ.

Lijla Hâslegår ble revvet ner, då Hâsle Borjerskola skujle udvijes omkrænj nøttanhunredehalfjærs.

Sjikkelija Bech på scenan.

Vilhelms sista stora rolla på operaen i Kjøvvenhaun va ”Evangeliemanden”, dær hannlar om enj stakkals manj, Mathias, som hâr dojt majed ont i sin teværelse. Hanj ble usjyldijt dømder for en ijlspåsættelse, som hansa sjalu broer va sjyldier i.

Mathias fikj tjive år i tugthuzed, hans ælskada Martha tâu saj å dâ, å då Mathias va slopped fri, gjik hanj runt som evangeliemanj for å hijta trøst. Hanj tråf sin broer, som testo sin ona gjærninj. Mathias ville kvælla broerinj, mæn sonk sammen i stolinj å tegâ hannem.

På scenan sto et bællakor å song så dajlijt:

”Salig den som uskyldigt lider,

som uretfærdigt forfælges,

thi ham tilhører Himmerig,

thi ham tilhører Himmerig.

Jubler højt i Jer glæde,

thi eders løn er stor!”

når Vilhelm øvede på rollan som evangeliemanj, tænjte hanj på ”Sjikkelija Bech”, som kom jimma i bâgaragårinj. Å hanj sâ te sina songelever: ”Ni ska æda dænj rollan, ni vil spilla. Jâ åd minjed om Bech, så jâ spillada hannem inte, naj, jâ va så grangivelija Bech, når jâ sto på scenan!”

Di siste årn.

Då Vilhelm hadde fyjlad haltrøs år, hævada hanj som songara, å hanj holt sin sista afsjeskonsært i Hâsle Kjærka. Mæn hanj fortsatte i nona år ijnu som operalærer på Det Kongelija Teâter.

Sina ferier holt hanj på Borrinjholm såklârt. Så bode hanj på Hotæl Herold âuanom Hâsle Haun, vår hans broer Henrik, oprinnelij bâgara, va vært. Æjle på Koffedagår i Østermaria. Hær va hanj så glâr ver å sidda på enj bænkj unje en æj. Hanj skrev et dækt om sin kjæra æj, å dæktet kom på en metalplâda, som ble opsat på træd.

Vilhelm nød âu å kjøra i hæstevâun te Hammershuz sammen me et pâr brøra. Å hanj tâu majed gjærna i Brænjegårshavanj, vår hanj gjik runt me sina bællabælla ver hånn.

Då Vilhelm begynjde å ble gammajl, så betød barndomsminjen utrolija majed for hannem. Når hanj song ”Fred hviler over land og by”, tænjte hanj på solnergonginj ver Hâsle strân. Dænj e nu âu en spesiæl oplæwelse, ded vil monga borrinjholmara gjærna skriva unje på.

Å vis Vilhelm hadde svært for å fajla i sæun om awtaninj, så tâu hanj en ”brøtur” i tânkerna. Turn me brøvâuninj gjik gjennem Hellipær å Tajlkås å bonalanned. Så snev hanj gott.

Vilhelm Herold dø i nøttanhunredesjuåtradve, tohalfjærs år, å hanj ble begravder på dænj gamla kjærkegårinj i sin fødeby. Hær står dær et flot monnument, å folk kommer frå ajlvardens lann for å besøja Herolds grav.

Hanj forsto å skava farver å stæmninj omkrænj saj. Hanj brøgte å saj: ”Stemningen – ikke blot stemmen.”

Å Vilhelm Herolds liv ble et eventyr, som kanj fortælles igjæn å igjæn.